Spoiler alert; Ja, det kan du!
Når man starter prosessen med å finne sin neste fantastiske utfordring, møter man en haug av stillingsannonser med forvirrende kravformuleringer. Mange synes det er vanskelig å forstå hvordan kravene fungerer, hva de betyr, og ikke minst, om det er innafor å søke på en jobb man har veldig lyst på, selv om man ikke har alt på “smørbrødlista”. Her vil jeg prøve å lage en enkel forklaring på hvordan dette fungerer – kanskje det kan hjelpe deg i jobbsøkingsprosessen!
Først av alt; finn ut om stillingen er i privat eller offentlig sektor.
Det er store forskjeller på hvordan ansettelsesprosesser er regulert i offentlig versus privat sektor. I offentlig sektor er man juridisk forpliktet til å følge det som heter “kvalifikasjonsprinsippet”. Det betyr to ting:
- Den best kvalifiserte kandidaten, er den som skal få jobben, uavhengig av utenforliggende faktorer
- Kandidater som ikke oppfyller det vi kaller “MÅ-krav” for stillingen, ansees som ikke kvalifiserte, og vi kan ikke inkludere dem i en intervjuprosess (selv om vi har lyst)
Dersom stillingen du har lyst på er i privat sektor, er dette ikke like strengt regulert. Med andre ord; ofte er stillingskravene mer å anse som en “ønskeliste”, enn en fasit. Og da ville jeg ha søkt på den drømmejobben, selv om jeg ikke nødvendigvis hadde alt på ønskelista!
Hvis stillingen er i offentlig sektor…
Hvis du har lest helt hit, har du fått med deg at stillingskravene er mye viktigere i statlig og kommunal sektor, enn i privat sektor. Det er litt sånn at “bordet fanger”, og det du har formulert i annonseteksten, er det du skal forholde deg til.
I denne typen annonsetekster er det som regel to typer stillingskrav: MÅ-krav og ØNSKES-krav. MÅ-kravene har som regel en overskrift som lyder “Må-krav”, “Dette må du ha”, eller “Kvalifikasjonskrav”. ØNSKES-kravene har overskrifter som “Det er en fordel med”, “I tillegg er det ønskelig at du har”, “Ønsket erfaring”, eller tilsvarende.
Forskjellen på disse krav-typene er ganske vesentlig.
MÅ-kravene kan ikke arbeidsgiver omgå. Dette er kvalifikasjoner som er festet svart på hvitt, og som skal definere hvem som er kvalifisert for jobben, og ikke. Det betyr at dersom du søker en rolle uten å oppfylle alle MÅ-kravene, har ikke arbeidsgiver mulighet til å gi deg en sjanse, selv om de kanskje kunne ønske det. ØNSKES-kravene, derimot – der kan man være mer fleksibel. Det vil alltid være sånn at kandidater som oppfyller dem ansees som mer kvalifisert, men det betyr ikke at du ikke har en sjanse dersom du ikke oppfyller dem.
Utdannelse, da?
Utdannelses-kravene skaper hodebry for mange, og formuleringene man bruker oppleves ofte lite tydelige. Det ligger en enkel årsak bak dette; ofte ønsker arbeidsgivere å kjøpe seg mer handlingsrom, gjennom noen smarte formuleringer.
Ta denne, for eksempel: “masterutdanning, veldig relevant erfaring kan kompensere for deler av kravet”. For denne rollen kreves det utdannelse på mastergradsnivå – men dersom du har svært relevant erfaring, og gjerne da også lengre erfaring enn det som skisseres i et krav om arbeidserfaring, kan du likevel prøve deg!
Oppsummert
Man har mye mer spillerom i forhold til stillingskravene i privat sektor, enn i offentlig. Derfor kan det være en lettere arena for jobbsøking dersom man mangler ett av de “klassiske” kravene, som f.eks norskkompetanse eller utdannelse på et bestemt gradsnivå. Men også i offentlig sektor finnes det en del spillerom – du må bare lese stillingskravene godt, og rett og slett tolke dem helt bokstavelig! Hvis du finner drømmejobben, håper jeg du tar sjansen uansett. Hvis det ikke går, husker de kanskje navnet ditt til neste gang – og skriver kravene sine annerledes da.
