Så har jeg hatt enda et møte med en kandidat. En kandidat som har gitt meg noe. Igjen. Det skjer ofte.
Vi sitter på en koselig liten restaurant – i en forstad til Oslo. Kandidaten er ikke på utkikk etter ny jobb, men jeg har kontaktet han igjen – siden vi var i dialog for ett år siden – uten at han den gang valgte vår oppdragsgiver.
Vi småpluderer om alt og ingenting – har samme humor – og en del felles kjente. Vi liker begge fisk, han velger fiskesuppe – jeg våger meg på marinert tunfisk – men tror ikke de klarer å tilberede denne delikatessen ordentlig.
Så feil kan man ta – tunfisken var perfekt både marinert og grillet – og fiskesuppen ble også vel mottatt – men det store er at møtet – som egentlig skulle vare toppen en time – varte over 2 timer
Fordi kandidaten og jeg finner tonen.
– Hva jeg skal bli når jeg blir voksen? Nei, det vet jeg ikke. Jeg vil bare utvikle meg, få oppgaver jeg i utgangspunktet ikke tror jeg kan klare.
Tittel? Nei, det betyr ingen ting – jeg vil ha utfordringer – og tjene nok til til å kunne boltre meg på jobben, forsvare tiden jeg bruker der, få penger nok med hjem så vi kan ha et rikere, mer spennende, familieliv.
Enda en som skjønner hva det dreier seg om. Som ikke har karriereplanen klar. Som tar utfordringer når de dukker opp. Som ser at utvikling ikke bare har med tittel å gjøre. Som ser at karriere ofte går sidelengs. Som ser verdien av ny viten. Som ser at nytt fagområde er vel så utviklende som høyere tittel.
Om han får ny arbeidgiver via meg, vet ikke jeg, men at jeg har fått en ny kontakt i livet, det vet jeg.
Derfor er jeg rekrutterer!
Krimforfattere sier alltid at tid, sted og personer er noe sant og noe oppdiktet, denne historien er imidlertid sann – og tekst er lest og godkjent av omtalt kandidat.
